Når jeg brenner for noe så innmari sterkt! Men blir møtt av en vegg byråkrati som i alle år har fulgt reglene i boka til punkt og prikke. Og som overhodet ikke er det spor interessert i å gjøre unntak i disse reglene. Ja da blir jeg skikkelig frustrert! Det er vèl og bra å følge boka. Jeg klager egentlig ikke på det. Men når vår tid har kommet til 2021 og denne boka er fra oldtiden, ja da tenker jeg kanskje det er lov å bytte ut noen slitte ark med eks antall rene og uskrevne. Helt på scratch lissom, som kan tilpasses det samfunnet vi faktisk lever i i dag.
Og når jeg blir så innmari frustrert, kjenner at det brenner langt inn i sjela. Denne brannen utvikles fort fra tårer til irritasjon på få minutter. Jeg tenker først at dette er så blodig urettferdig. Men så snus det til irritasjon over disse byråkratene som skal sitte der med nesa i denne boka, og på et vis bestemme over om jeg skal få lov å følge drømmene min eller ikke. Da kan det jammen fort gå over i et fryktelig sinne etterhvert også. Men kun inni meg selv heldigvis. Men hvorfor er det slik. At jeg må bruke dager og uker, kjempe meg frem for å måtte bevise i hue og ræva, unnskyld utrykket, for noe jeg så innmari brenner for og mener å ha et godt og nyttig case på?
Avvisningen kommer nesten før jeg rekker å forklare meg. For denne personen med boka har så mye mere kunnskap innen fagområdet enn det jeg har. Så mye mere vitenhet enn meg til å kunne snakke nedlatende og med en avvisende tone. For dette har jeg ikke noe greie på tydeligvis. Det gjør meg bare enda mere frustrert. Om jeg er direktør eller vanlig dame i gata. Så kan jeg ha like mye greie på visse ting jeg brenner for selv uten bok. Kanskje enda mer da jeg ikke har det samme snevre synet. Selvlært opparbeidet kunnskap kaller jeg det.
Min policy er at jeg ikke gir meg av den grunn. Nei da rigger jeg frustrasjonen opp noen hakk og ringer høyere i systemet. Jeg legger avslaget bak meg, og tar telefonen til direktøren selv. Nå tenker noen at jammen du kan da ikke ringe direktøren! Ehh..hvorfor ikke? Denne direktøren er da en vanlig mann, eller dame, i gata slik som meg.
Nå skal det sies at jeg er direktør selv da. Konserndirektør faktisk. Men det er jo bare en tittel. En kul en sådan synes jeg jo, og nevneverdig hvorfor jeg tok den. For med min forhistorie, er jeg den ærlig fortjent. Men i bunn og grunn er vi som naboer flest. Tar en kaffeprat over gjerde om løst og fast. Bare med en mer saklig fremtoning.
Det funker. I de fleste saker hjelper det å ikke gi seg. Vi har jo ytringsfrihet her i landet og den må brukes på en god måte. Jeg syns det er så viktig å fremme disse temaene også. For det er jo ikke bare et glanspapir og dans på roser som skal vises frem. Og i følge denne ytringsfriheten, så har jeg rett til å mene det jeg mener, når jeg blir urettvis behandlet.
Det er så viktig å fremme saker, snakke om de og komme til enighet. Dette gjelder ikke kun på Storting men og hjemme midt i det private. Eller med direktøren.
Akkurat nå sitter jeg med en liten følelse av at bloggen min holder på å utvikle seg til en frustrasjonsblogg. Men det går over. Denne tiden er kun en liten innkjøringfase. Det som er så bra med blogging, er at jeg Skal kunne skrive om det som måtte falle meg inn der og da. Følge magefølelsen på at nå må jeg. Nå må jeg blogge om dette som nettopp falt meg inn til inspirasjon. Så må jeg bare krysse beina for at dere som lesere tar til takke med dette og ønsker å følge meg videre. Men jeg lover mer spennende blogginnlegg så snart vi er i gang med prosjektene.
Jeg kjemper sjelden for saker det ikke er grunnlag for, eller som jeg vet jeg kommer til å tape. For de er det liten vits i å bruke masse tid og energi på. Men der hvor jeg føler meg urettferdig behandlet eller ikke blir trodd. De vil jeg vinne. Derfor er det så viktig for meg å få slukket brannen.
Jammen inspirerte jeg meg selv til et blogginnlegg i dag. Etter en samtale med direktøren.