Søvnløs i Brumunddal
Skyhøye forventninger, spenning, nøye planlegging, mye møtevirksomhet og sann gledesrus. Noe usikkerhet, mye undring, ned turer, mest oppturer, drodling og myyyyyye tålmodighet. Det har medført til en del søvnløse netter for meg.
Når jeg startet opp som grûnder for et halvt år siden, hadde jeg aldri tenkt hverdagen min skulle bli slik den er i dag. Jeg hadde helt andre forventninger. Eller jeg hadde kanskje ikke så mye forventninger egentlig. Jeg har jo aldri vært gründer før, og lite visste jeg hva det innebar å nå skulle sitte på andre siden av bordet.
Det å ikke lenger være ansatt i en bedrift med faste hverdagsrutiner, med en overordnet og kollegaer som sammen med meg satte dagsorden. Legge en grundig plan for dagen, og knapt ha samvittighet til å ta en liten lunchbreak. Den dårlige samvittigheten kom ofte snikende om jeg ikke hadde rukket å gjøre alt jeg skulle i løpet av dagen. Det er en rar og uvant tanke å nå skulle skifte rolle. Det å ikke skulle prestere for andre lengre, men plutselig skulle stå på egne bein. Alt på eget ansvar.
Jeg har nå lagt bort den tanken. Tror jeg. Tanken om at jeg ikke lengre er under noen andre, men det å selv være på toppen. Min egen sjef lissom. Men det har tatt tid. Når du har vært ansatt i så mange år, så er det ikke lett å snu den tankegangen. Jeg har alltid hatt respekt for mine overordnende. Men nå har tiden kommet der jeg skal begynne å respektere meg selv mer. Respekt for meg og mitt. Mine egne ideer og mine egne avgjørelser. Og de kommer til å bli avgjørende.
Nytenkende selvbilde
Det er en ny måte å tenke på dette å skulle sette seg selv og egne meninger i første rekke. Merket at jeg i starten syns det var litt vanskelig. Jeg lette ofte etter noen som kunne bekrefte, at det jeg sa og gjorde var riktig. Usikkerheten min slo ofte inn, og det har vært noen nedturer på grunn av dette. Det er fortsatt litt slik, men det kommer helt an på dagen. Snakker jeg med folk som ikke har trua på prosjektene mine, merker jeg at jeg synker litt sammen og tenker jaja. Da må jeg noen ganger ta meg en timeout for å dra meg selv opp igjen.
Men treffer jeg på de positive personene som lytter og engasjerer seg i mine ideer. Da kjenner jeg meg stolt. Den viktige trua jeg har hatt hele veien blir enda mer forsterket. Og jeg tenker at da må jeg jo gjøre noe riktig. Jeg har gått noen runder med meg selv innimellom hvor jeg har kløpet meg i armen, og bedt meg om å ta meg sammen. Det er jo bare meg nå. Kun jeg ene og alene som skal ta alle avgjørelsene, og de må jeg jo kunne stole på. Det er en rar følelse enda. Men den kommer seg.
Arbeidsdagen
Nå er det dager jeg kan stå opp når jeg vil, tusle rundt i kosebukse og ta meg en god kaffekopp før arbeidsdagen starter. Ta meg den tiden jeg trenger uten at noen kan si noe på det. Det er en god følelse. I grûnderparken som drives i regi av kommunen der jeg bor, er jeg så heldig å ha fått leid meg en kontorplass og kommer å går som jeg vil. Her er det godt å være. Mange dyktige mennesker med forskjellig fagkompetanse sitter i dette kontorlandskapet, og jeg har kommet godt i kontakt med flere av de. Alle blir så godt mottatt, og du møter alltid et smil eller et høflig hei når du kommer. Her er det lett å finne ro for dagens gjøremål. Fine lyse lokaler med rom for hyggelige samtaler, og moderniserte møterom som kan bookes. Her finnes alt du kan trenge av utsyr som printer og kopimaskin etc, også har vi en koselig kjøkkenavdeling. Her har vi blant annet en kaffemaskin som lager verdens beste kaffe latte! Kaffe er superviktig for at jeg skal fungere godt hvertfall. I kjøkkenavdelingen kan vi samles i sofaen rundt bordet til lunchprat, med drodling på alt og ingen ting. Her er det ingen som henger over skuldrene dine fordi du har tatt deg 5 minutter lengre lunch. Passer perfekt for meg.
Gjenbruk er gullverdi
Skaperglede. Det har vært drivkraften min siden jeg startet mitt første firma i 2013. Det å skape noe nytt med gjenbruk av gamle materialer er av stor verdi for meg. Mange somrer har jeg tatt turen til vakre Mjøsa for å plukke drivved. Med bil og henger, kaffe på termos samt matpakke med pultostskiver, har jeg på herlige solskinnsdager gått med falkeblikk langs vannkanten. Hver og en planke eller stokk har blitt nøye vurdert før jeg har valgt å ta de med meg. Bare de beste er gode nok. Slike dager er gull verdt og har gitt meg godt med påfyll av ny energi. Og med full henger av dagens fangst reiser jeg hjemover i lykkerus over å ha med alt dette utvalgte gullet. Hjem til snekkerverkstedet mitt i kjelleren. Mange har nok flira godt av meg til tider. LOL. Men jeg har fått nyte mange fine timer med saging, snekring, pussing, tanken om livet og en god porsjon banning. Til slutt har skapergleden produsert masse kule lamper, speil, stiger og annet fint i drivved. Alle mine produkter har jeg solgt videre til fornøyde kunder. Denne skapergleden tar jeg nå med meg videre inn i mitt nystartet firma. Der forretningsideen nettopp omhandler gjenbruk av gamle materialer, bare i større målestokk. Klimavennlig og god ressursbruk av vår kulturarv, og sirkulærøkonomi. Gjenbruk er gull verdt.
Tålmodighet er en dyd
Som grûnder har jeg lært å ha mye tålmodighet. Enda litt ekstra enn hva jeg har i det daglige liv. Syns jo selv jeg er en veldig tålmodig person fra før, men tydeligvis ikke nok i denne sammenheng. Det blir en del henvendelser, når jeg må innhente nye samarbeidspartnere til prosjektene mine. Mange av telefonene jeg tar ringer rett videre til telefonsvareren. Noen ganger blir jeg avkuttet med en melding i retur, om at de sitter opptatt og vil ringe meg tilbake. Sjelden jeg hører noe fra de igjen. Sender jeg en e post så forventer jeg en tilbakemelding ganske raskt. Men her kan det gå dager. Ja faktisk uker før jeg får svar. Selv da får jeg kun en tilbakemelding om at det er så hektiske tider nå, at de ikke har mulighet for et møte denne uka.
Men jeg bes sende over et par tidspunkter som de kan vurdere og komme tilbake til meg. Forventningsfullt sender jeg over noen tidspunkt som kan passe inn i min egen kalender. Men fortsatt går det dager. Til slutt tar jeg telefonen fatt nok en gang. Legger høflig igjen en melding hvor jeg ber de vennligst gi en tilbakemelding, da jeg selv trenger å planlegge egen arbeidsuke. Jeg får sjelden respons. Den følelsen jeg har av å ikke bli prioritert når jeg kun er på grûnderstadiet. Nei henne har vi ikke hørt om?, hun er sikkert ikke så viktig. Mye av grûndertiden går med til dette. Så ting tar tid. Fryktelig lang tid. Så her gjelder det å ha en god porsjon tålmodighet. Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Eller?
Trua bygget av kunnskap
Trua på min nye forretningsside har jeg hatt med meg hele veien, hvis ikke hadde jeg aldri turt å satse fullt på å gå egen vei. Men jeg har likevel trengt bekreftelser fra andre hold på at denne forretningsideen min er bra. Da har det vært fint og nødvendig å bli kjent med nye mennesker med god fagkunnskap. All møtevirksomhet og ny kunnskap, har gjort meg tryggere på mine ideer. Og dem er det ikke få av. Jeg har fått bekreftelser på at dette faktisk er noe bra. At jeg har en god og solid forretningsside. Så det å møte nye mennesker med fagkompetanse og gode innspill, har vært veldig lærerikt. Det har gitt meg ekstra kunnskap til å føle meg som en av dem. Så nå babler jeg i vei om forretningsideen min. Sikkert fordi jeg syns jeg har noe mer konkret å komme med.
Men likevel møter jeg ofte mye usikkerhet blant folk. Kan det være fordi denne forretningssiden er så nytenkende at den bringer frem usikkerheten. Usikkerhet på grunn av uvitenhet. Det er ingen som har tenkt disse prosjektene tidligere. Ikke som jeg kjenner til hvertfall. Forflytning og istandsetting av gamle tømmerbygg, har vi gjort i mange hundre år allerede. Men det å skulle bygge sammen flere enheter og lage større fritidsboliger ut av de. Det er det vel ikke mange som har gjort før meg.
Teoretiker versus praktiker
Dette er min oppfatning av min grûndervei. Den har så langt vært kronglete og uforutsigbar. Men jeg skal komme frem til slutt. Forretningsideer trengs å modnes litt på veien mens du går. Og de må noen ganger finjusteres litt. Selv med alle nedturer, er det en veldig fin og lærerik tid. Jeg har vokst mye på egne og andres erfaringer, og kjenner mest glede over dagene nå. Stolt over hva jeg har fått til så langt og gleder meg bare over fortsettelsen. Men jeg er nok mer praktiker enn teoretiker. Liker en hektisk hverdag der jeg kan fysisk løpe rundt fra den ene arbeidsoppgava til den andre. Jeg er ikke veldig glad i å sitte inne foran dataskjermen hele dagen. Men nå er jeg snart i mål for nettopp dette. Innkjøp av første prosjekt er rett rundt hjørnet. Håper jeg da. Så følg med på bloggen for nye oppdateringer!
Det er en tid for alt. Slik som med blogginnleggene mine. Tone inspirerte meg med denne.