Èn ting av gangen!

Bare èn ting av gangen har jeg lært. Men nytter ikke det med meg. Jeg har alltid hundre prosjekter gående på en gang -pluss enda litt til. Sikkert flere som kjenner seg igjen.

Det være seg alt fra hundre strikkeprosjekter i alle farger og fasonger, til drivvedprodukter som produseres hjemme i kjelleren. Kjelleren er fristedet mitt. Her går jeg ned når jeg trenger en pause fra hverdagen. Hamre løs og få ut litt frustrasjon. Men ikke nødvendigvis. Her trer kreativiteten frem og skapergleden vises i alle de ferdigstilte prosjektene.

Jeg bygger drivhus av gamle vinduer i hagen. Og det er en selvfølge her hjemme hvertfall -å servere hjemmebakst til kaffepausen. Da må det bakes. Det bakes aldri liten porsjon må du tro. Alltid nok til å fylle på litt i fryseren i tilfelle jeg skulle bli fysen på noe godt. Gjerne sene kvelder etter minstemann har lagt seg og jobbinga er unnagjort. Når jeg syns jeg har fortjent litt ekstra ;)

Jeg simpelthen elsker hvetebakst -helst med vaniljekrem og masse melis. Ungene forguder marengsrullekake med bær, samt alles favoritt -brownie med jordbær og marengs på toppen. De går igjen i alle bursdager og. Men hva med en deilig plommesmuldrepai med is. Eller vannbakkels med krem og bringebær.

Innimellom slagene med allerede pågående prosjekter, er det alltids tid til litt innvendig overflatebehandling. Samt at plenen skal fylles ut, og det skal lages inngjerding ute til kaninene. Skulle kanskje klippet denne plenen og.

Plenen klipper jeg gjerne en varm solskinnsdag. Med bikinien på slår jeg to fluer i en smekk. Bikini + svette+sol = sommerens brunfarge. Jeg har jo aldri tid til å slenge meg ned på solsenga og nyte de fine sommerdagene. Da gjelder det å være kreativ og løsningsorientert.

Funker hver gang.

Jeg hadde en helsikes jobb med senga til minstemann. Men så fantastisk gøy!

Det å bygge tretopphytte inne var et morsomt prosjekt. Bringe naturen inn -for hvorfor nyte den bare utendørs? Rustikk værutsatt treverk, fugl, og elg. Dette er naturens eie, men som like fint kan bli en god opplevelse innomhus. Bare ikke i levende format vel å merke.

Husker godt hvor jeg fant plankene som er bygget i fronten på hytta. Jeg kom over en gammel værbitt pall langs Mjøsa som jeg syns hadde et veldig fint preg. Men plankene satt dønn fast, og jeg kunne ikke få løs plankene med det verktøyet jeg hadde med meg. Jeg dro tilbake neste dag -med drillen min. Skrudde løs hver og en planke og tok de med hjem.

Folk trodde jeg hadde blitt gal!

Men sammen med det gamle fuglehuset fra hagen som ungene hadde ivaretatt, et elggevir fått av ei go venninne samt en eldgammel vindusramme jeg hadde stående -ble senga tidenes kuleste. Syns jeg da.

Men mye av det kule tar dessverre slutt noen ganger. Nå har minstemann naturlig nok vokst fra tretopphytta, og er ikke så gira på hyttelek lenger. Nå frister det mer med en "enklere" og større seng. Da er det bare å finne frem drillen igjen da. Reversere hele oppbyggingen jeg hadde for en stund siden. Tilbake til det opprinnelige. Jeg begynner å bli dreven med drillen nå.

Om ikke sønnen var den som hadde mest lyst på denne tretopphytta -men mer det att a mor sjøl hadde lyst til å bygge en. Så fikk vi da stor glede av den en liten stund.

Drivhuset skulle hatt et strøk maling... Men jeg må bare innse at jeg ikke rekker med det i år. Og de stakkars kaninene må en stund til klare seg med det 3 etasjes selvbygde huset inne i kjelleren -under trappa. Etter opptørking av den 3 vannskaden hjemmet i år, og selv lagt nytt gulv på et av rommene som det var vannskade på tidligere i sommer, nedpakking, utvask og utflytting av 120 kvm 1 etg, rekker jeg nok ikke flere større prosjekter før snøen kommer. Kjære vene. Jeg er jo under etablering av egen bedrift også. Håpet er jo at det vil bli mange kommende prosjekter inn til bedriften -bare i noe større omfang. Så vil tiden vise da om jeg klarer å holde meg til èn ting av gangen.

Trenger å prioritere tiden min bedre fremover. Fokusere på de riktige tingene. Så nå går jeg inn i en ny epoke med å bo i minihus. Miniminihus. Ass in one room.

Fantastisk spennende tid i vente.

Men over til neste prosjekt. Skulle gjerne strikket ferdig den kofta jeg begynte på i fjor.....

Vi trenger ditt bidrag! Dette tømmerhuset fra 1800 tallet trenger nytt liv på et annet sted.

Her ser dere høstens store dugnad på boligfronten. Dette koselige gamle tømmerhuset fra 1800 tall kommer til å bli revet ned neste vår, om ikke VI går sammen for å gi det nytt liv på et annet sted.

Bli med å bidra på kampanjen som er opprettet via Startskudd.

Klikk på lenken her og du kommer direkte til crowdfoundingen:

http://fnd.uz/eilaredesign

På forhånd takk!

Hele prosessen i prosjektet vil bli blogget her på hjemmesiden. Så følg med for videre oppdateringer.

Det brenner!

Når jeg brenner for noe så innmari sterkt! Men blir møtt av en vegg byråkrati som i alle år har fulgt reglene i boka til punkt og prikke. Og som overhodet ikke er det spor interessert i å gjøre unntak i disse reglene. Ja da blir jeg skikkelig frustrert! Det er vèl og bra å følge boka. Jeg klager egentlig ikke på det. Men når vår tid har kommet til 2021 og denne boka er fra oldtiden, ja da tenker jeg kanskje det er lov å bytte ut noen slitte ark med eks antall rene og uskrevne. Helt på scratch lissom, som kan tilpasses det samfunnet vi faktisk lever i i dag.

Og når jeg blir så innmari frustrert, kjenner at det brenner langt inn i sjela. Denne brannen utvikles fort fra tårer til irritasjon på få minutter. Jeg tenker først at dette er så blodig urettferdig. Men så snus det til irritasjon over disse byråkratene som skal sitte der med nesa i denne boka, og på et vis bestemme over om jeg skal få lov å følge drømmene min eller ikke. Da kan det jammen fort gå over i et fryktelig sinne etterhvert også. Men kun inni meg selv heldigvis. Men hvorfor er det slik. At jeg må bruke dager og uker, kjempe meg frem for å måtte bevise i hue og ræva, unnskyld utrykket, for noe jeg så innmari brenner for og mener å ha et godt og nyttig case på?

Avvisningen kommer nesten før jeg rekker å forklare meg. For denne personen med boka har så mye mere kunnskap innen fagområdet enn det jeg har. Så mye mere vitenhet enn meg til å kunne snakke nedlatende og med en avvisende tone. For dette har jeg ikke noe greie på tydeligvis. Det gjør meg bare enda mere frustrert. Om jeg er direktør eller vanlig dame i gata. Så kan jeg ha like mye greie på visse ting jeg brenner for selv uten bok. Kanskje enda mer da jeg ikke har det samme snevre synet. Selvlært opparbeidet kunnskap kaller jeg det.

Min policy er at jeg ikke gir meg av den grunn. Nei da rigger jeg frustrasjonen opp noen hakk og ringer høyere i systemet. Jeg legger avslaget bak meg, og tar telefonen til direktøren selv. Nå tenker noen at jammen du kan da ikke ringe direktøren! Ehh..hvorfor ikke? Denne direktøren er da en vanlig mann, eller dame, i gata slik som meg.

Nå skal det sies at jeg er direktør selv da. Konserndirektør faktisk. Men det er jo bare en tittel. En kul en sådan synes jeg jo, og nevneverdig hvorfor jeg tok den. For med min forhistorie, er jeg den ærlig fortjent. Men i bunn og grunn er vi som naboer flest. Tar en kaffeprat over gjerde om løst og fast. Bare med en mer saklig fremtoning.

Det funker. I de fleste saker hjelper det å ikke gi seg. Vi har jo ytringsfrihet her i landet og den må brukes på en god måte. Jeg syns det er så viktig å fremme disse temaene også. For det er jo ikke bare et glanspapir og dans på roser som skal vises frem. Og i følge denne ytringsfriheten, så har jeg rett til å mene det jeg mener, når jeg blir urettvis behandlet.

Det er så viktig å fremme saker, snakke om de og komme til enighet. Dette gjelder ikke kun på Storting men og hjemme midt i det private. Eller med direktøren.

Akkurat nå sitter jeg med en liten følelse av at bloggen min holder på å utvikle seg til en frustrasjonsblogg. Men det går over. Denne tiden er kun en liten innkjøringfase. Det som er så bra med blogging, er at jeg Skal kunne skrive om det som måtte falle meg inn der og da. Følge magefølelsen på at nå må jeg. Nå må jeg blogge om dette som nettopp falt meg inn til inspirasjon. Så må jeg bare krysse beina for at dere som lesere tar til takke med dette og ønsker å følge meg videre. Men jeg lover mer spennende blogginnlegg så snart vi er i gang med prosjektene.

Jeg kjemper sjelden for saker det ikke er grunnlag for, eller som jeg vet jeg kommer til å tape. For de er det liten vits i å bruke masse tid og energi på. Men der hvor jeg føler meg urettferdig behandlet eller ikke blir trodd. De vil jeg vinne. Derfor er det så viktig for meg å få slukket brannen.

Jammen inspirerte jeg meg selv til et blogginnlegg i dag. Etter en samtale med direktøren.